Å være beskrivende radiograf er en fantastisk utfordring

Å være beskrivende radiograf er en fantastisk utfordring

Ståle Isaksen og Erlend Nordnes jobber som beskrivende radiografer ved Sykehuset Innlandet Gjøvik. Begge er radiografer med videreutdanning i beskrivende radiografi fra England.

 

Denne artikkelen er skrevet av nettredaksjonen ved fakultet for helsefag ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og gjengitt med tillatelse.
Først publisert: 03.02.2016
                                             
​Ståle Isaksen (t.v) og Erlend Nordnes jobber som beskrivende radiografer ved Sykehuset Innlandet Gjøvik. Foto: Privat

 Kan dere fortelle om jobben som beskrivende radiografer på SI Gjøvik?

Vi beskriver alt av undersøkelser innenfor det vi har utdanning i, det er ingen restriksjoner på det. Etter å ha blitt dobbeltsignert av en overlege i ett års tid (ca 3000 undersøkelser) er vi nå helt autonome og signerer selvstendig. Hvis vi er usikre på funn, konfererer vi ofte med hverandre. I andre tilfeller er det naturlig å diskutere med en erfaren radiolog. Vi har et nært samarbeid med radiologene på avdelingen og er blitt tatt godt imot. Vi har heller ikke hørt at det har kommet kritikk fra henvisende leger. Å være beskrivende radiograf er en fantastisk utfordring, og vi synes det er svært givende å beskrive skjelettbilder.

Vi er selvfølgelig klar over at vi også kan gjøre feil, og det er viktig å være ydmyk i forhold til det. Helt sikker blir man aldri. Noen av de mest utfordrende undersøkelsene å tolke er revmatiske sykdommer, det har vi relativt lite av på Gjøvik. I tillegg er de radiologiske funnene ved disse sykdommene i stor grad overlappende. Pediatriske undersøkelser kan også være krevende å tolke og beskrive.

Hvordan er samarbeidet med de andre på avdelingen?

Vi har et godt samarbeid med radiologene. Vi har hørt at beskrivende radiografer medfører at LIS-leger får for lite trening i beskrivelse av skjelettbilder, men det er foreløpig ikke noe problem ved vår avdeling. Her gjøres det ca 36.000 skjelettundersøkelser i året, så det er nok å ta av. Tanken er at vi skal frigjøre radiologressurser, slik at de får mer tid til de "tunge" undersøkelsene på CT og MR. Det har også vært et ønske om å heve den språklige kvaliteten på beskrivelsene, som i perioder har vært stikkordspregede på grunn av stor arbeidsbelastning. Når det passer deltar vi på ukentlige skjelettmøter med radiologene.

Samarbeidet med de andre radiografene på avdelingen er også bra. Radiografene er positive til det vi kan bidra med. På sikt tenker vi at vår kunnskap om skjelettbilder kan høyne bildekvaliteten, ettersom vi kan forklare hvorfor gode røntgenbilder er viktig for god diagnostikk. Sånn sett kan vi være et bindeledd, og vi gir nok oftere enn radiologene tilbakemelding på bilder - noe radiografene har etterspurt.

Hvordan var det å ta videreutdanningen i England?

Utdanningen i England var veldig krevende. Én ting var å lese fagstoff på engelsk, mer krevende var det å diskutere ulike bilder i grupper på et annet språk enn ditt eget. Vi hadde en bratt læringskurve, og studiet var veldig intensivt. Vi brukte mye fritid på å beskrive bilder i løpet av utdanningen. Eksamenene var også svært krevende.

Hva tenker dere om at det kommer en norsk videreutdanning?

Vi syns det er positivt at det kommer en norsk utdanning. Skal beskrivende radiografer bli tatt på alvor, er det imidlertid helt avgjørende at de som utdannes er minst like dyktige som dagens radiologer. Det er nok størst behov for beskrivende radiografer i distriktene, og hvis det bygges ut flere distriktsmedisinske sentre kan det trolig bli aktuelt med beskrivende radiografer der. Det er positivt at man ikke trenger å reise så langt for å ta utdanningen og at den er på norsk. Men det er vanskelig å spå om fremtiden, og om hvor mange beskrivende radiografer det er behov for på sikt.

Hva er mest spennende og utfordrende i jobben som beskrivende radiograf?

Som beskrivende radiograf blir du aldri utlært, for det er et hav av kunnskap å ta av. Det er viktig å formidle funnene på en god måte, og mentoren vår har understreket betydningen av å skrive konsise og utvetydige beskrivelser med et korrekt språk.

For å bli en god beskrivende radiograf må du være skikkelig motivert. Du får en dypere forståelse for anatomi/fysiologi/patologi, og for oss var det midt i blinken. Det er mye hardt arbeid som kreves, men det er definitivt verdt det. På sikt håper og tror vi beskrivende radiografer blir en større gruppe som får aksept i miljøet.

 

Nettredaksjonen Fakultet for helsefag
Publisert: 03.02.2016