Balansekunst og bruduljer: En refleksjon over streik i offentlig sektor

Lærerstreiken har vært på alles lepper de siste ukene, og endte denne uka i Rikslønnsnemda. Nå er en helhetlig gjennomgang av hvordan arbeidskamp gjennomføres i offentlig sektor uunngåelig, mener forhandlingssjef i Norsk Radiografforbund Carl Christian Grue Solberg.

- Både gangen og utfallet av lærerstreiken belyser noen sentrale utfordringer ved måten vi har strukturert arbeidskamp på i Norge. In mente har vi hvordan streikevåpenet for oss i helsevesenet fremstår begrenset grunnet helsetjenesten uunnværlige karakter. Det er nok uunngåelig at erfaringene vi har høstet de siste årene fører til en gjennomgang av hvordan arbeidskamp skal gjennomføres i offentlig sektor, poengterer Grue Solberg.

Strid og samarbeid

Streik er et lovlig kampmiddel i tariffrettslige interessetvister, det vil si tvister om opprettelse eller revisjon av tariffavtaler. En tariffavtale er en avtale mellom en fagforening og enten en arbeidsgiverforening eller en enkelt arbeidsgiver om arbeids- og lønnsvilkår eller andre arbeidsforhold.

Ifølge arbeidstvistloven § 1 bokstav f er en streik en «hel eller delvis arbeidsstans som arbeidstakerne i fellesskap, eller i forståelse med hverandre, iverksetter for å oppnå en løsning av en tvist mellom en fagforening og en arbeidsgiver eller en arbeidsgiverforening. Som ledd i en streik regnes også når vedkommende bedrift søkes sperret for arbeidskraft.»

Når kan streik iverksettes?

En rekke nasjonale- og internasjonale konvensjoner og øvrige regelsett forankrer streikeretten.

Arbeidstvistloven, tjenestetvistloven, EMK og ILO-konvensjoner tjener som slike eksempler. I EMD-dommen Veniamin Tymoshenko and others V. Ukraine uttalte EMD at «strike action is clearly protected by Article 11». Flere norske arbeidsrettseksperter har lagt til grunn at streikeretten også nyter grunnlovsvern, da menneskerettighetene er innlemmet i Grunnloven, og ved at organisasjonsfriheten er hjemlet i Grunnloven § 101 første ledd.

I arbeidstvistloven § 3 står det at en fagforening kan iverksette streik. Dette forutsetter at det er fremsatt «krav om forhandlinger» om endringer i eller inngåelse av tariffavtale og at «motparten ikke møter til forhandlinger eller forhandlingene ikke fører til inngåelse av en ny eller revidert tariffavtale». Før streik iverksettes følger det av § 18 at det må sendes plassoppsigelse, og oppsigelsesfristen som følger av denne må være utløpt. Til slutt må meklingen være avsluttet dersom Riksmekleren nedlegger forbud mot streik og kaller inn til mekling.

Dersom det allerede finnes en bindende tariffavtale, må tariffavtalen være rettmessig sagt opp og tariffperioden være utløpt, før streik kan igangsettes. Dette er fordi partene har fredsplikt, se arbeidstvistloven § 8.

Statens adgang til å gripe inn i streikeretten

En annen begrensning i streikeretten er statens adgang til å innføre tvungen lønnsnemnd.

Tvungen lønnsnemnd er når myndighetene griper inn i en tvist om inngåelse eller revisjon av tariffavtale ved å nedlegge forbud mot arbeidskamp og samtidig henvise tvisten til avgjørelse i Rikslønnsnemnda.

Statens adgang til å innføre tvungen lønnsnemnd er imidlertid ikke ubegrenset.

Det følger av Den reviderte europeiske sosialpakt (RevESP) artikkel G og EMK artikkel 11 andre ledd at staten bare kan gjøre inngrep i streikeretten dersom det skjer ved lov, og er nødvendig i et demokratisk samfunn for å beskytte andres rettigheter og frihet, eller for å beskytte offentlige interesser, helse eller moral i samfunnet.

Staten kan altså ikke gjøre inngrep i streikeretten uten lov.

Ettersom det ikke finnes noen generell lov om tvungen lønnsnemnd i Norge, må staten vedta lover om tvungen lønnsnemnd fra gang til gang. Lovene blir enten vedtatt av Stortinget som lov, eller av Kongen i statsråd som provisorisk anordning, dersom Stortinget ikke er samlet.

Det er også krav til lovens begrunnelse.

Lovgiver må ta stilling til om det er nødvending å innføre tvungen lønnsnemnd. Det må kunne begrunnes i hensyn til å beskytte andres rettigheter og friheter, offentlige interesser, helse eller moral i samfunnet.

Til slutt må det være et forholdsmessig tiltak i den konkrete situasjonen.

Offentlig- vs privat sektor

I private virksomheter kan en streik få dramatiske konsekvenser.

Uten arbeidstakere vil produksjonen stoppe opp, og arbeidsgiver vil få store problemer med å følge opp sine kontraktsmessige forpliktelser og øvrige lovnader de har gitt. Følgelig vil de økonomiske konsekvensene over tid kunne bli fatale. Streikevåpenet vil med andre ord være et betydelig maktmiddel, og bidra til å balansere ut maktforholdet mellom partene.

I offentlig sektor er situasjonen litt annerledes, ettersom streik her sjelden rammer arbeidsgiver i vesentlig grad. I alle fall ikke i samme grad eller på samme måte. I mange tilfeller er det ikke slik at streik i offentlig sektor rammer arbeidsgiver økonomisk, snarere er det ofte slik at arbeidsgiver tjener på streiken i form av sparte lønnsmidler.

Videre skal det offentlige levere tjenester til publikum, og det vil være en belastning for befolkningen dersom de ikke makter dette. Dog illustrerer dette problemet godt: Streiken rammer en (uskyldig) tredjepart som ikke er part i verken streiken, arbeids- eller tariffavtalene. Det brede publikum er brukere av de varer og tjenester som stopper opp når det streikes, og dermed rammes parter som ikke er aktører i konflikten.

Dermed blir streikevåpenet både annerledes innrettet, og slår annerledes ut.

Spørsmålet i forlengelse av denne erkjennelsen er hva det gjør med balansen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker i offentlig sektor. Dette er blant spørsmålene som har blitt tydelig illustrert etter den nylig avsluttede lærerstreiken.

Mangler insentiver

- Streik som maktmiddel er for arbeidstakerne og deres organisasjoner helt essensielt for å få balansert ut maktforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstakere, påpeker Grue Solberg.

- Arbeidsgiver er i utgangspunktet den sterke part, og slik som i lærerstreiken er det nærliggende å tolke prosessen slik at arbeidsgiver synes de mangler insentiver for å komme frem til en enighet. Dermed blir ikke den i utgangspunktet skjeve maktbalansen balansert ut, legger forhandlingssjefen til.

Reell maktbalanse

- Legger vi da i tillegg til at regjeringen ved å avslutte lærerstreiken senker terskelen for bruk av tvungen lønnsnemd, er det betimelig å stille spørsmålstegn ved hvordan streikevåpenet fungerer i offentlig sektor, understreker Grue Solberg.

- I helsesektoren har vi over lengre tid sett at den samme problematikken gjør seg gjeldende. Reelt sett fungerer ikke streik som virkemiddel som tilsiktet, fordi behovet for kontinuerlig produksjon er så stort. Til syvende og sist rammer en streik i helsesektoren hjelpetrengende mennesker med behov for kyndig bistand, så på mange måter er det forståelig at man ser seg nødt til å ivareta disse menneskene, legger han til.

- Problemet oppstår når dette reelt sett hindrer helsepersonell å sette makt bak krava for å sikre egne interesser. Da ender vi uunngåelig opp i en refleksjon over hvordan vi reelt sett kan sikre at tilsatte i offentlig sektor gis samme mulighet til å fremforhandle rimelige arbeids- og lønnsvilkår som det øvrige lønnsmottakere har, understreker forhandlingssjefen.

Artikkelen er skrevet delvis etter inspirasjon fra saken Streikeretten og dens begrensninger skrevet av Christiane M.T Moen publisert på Lovdata.no 21.september. Deler av artikkelen er benyttet i denne teksten.