Om ståa innen høyere utdanning og forskning
Kunnskapsministeren har presentert de årlige rapportene om forskning og høyere utdanning. Her rapporterer NRFs fagsjef fra lanseringen.
På lanseringskonferansen for Forskningsbarometeret og Tilstandsrapporten for høyere utdanning får kunnskapsministeren fortelle om hva regjeringen og departementet har fått til, og hva som ligger av utfordringer innen feltet fremover. I tillegg presenteres innlegg fra aktuelle statssekretærer og inviterte fagpersoner fra ulike utdannings- og forskningsmiljøer. Tilhørerne får også anledning til å stille spørsmål. Slike rapporter er som regel ikke veldig ulike fra år til år, og det kan kritiseres at departementet svarer på det det selv spør om. Det er også departementet selv som velger hva som skal løftes frem av funn, og hva sammenligningsgrunnlaget skal være. De mest kritiske vil nok mene at rapportene er mest av politisk betydning, og at de hverken viser tilstand eller utfordringer på en god nok måte. En av de politisk uavhengige kommentarene i løpet av konferansen sa da også nettopp at rapporten viser i beste fall situasjonen slik departementet vil vi skal få den. Fra en annen ble det kommentert at ikke alt som teller, telles, og ikke alt som telles, teller. Med dette underbygget han at det rapporten måler, kan få en kunstig oppløftet verdi.
For lav gjennomføringsgrad
En hovedutfordring som det syntes å være enighet om, og som også statsråd Røe Isaksen fremhevet, er den lave gjennomføringsgraden vi har på spesielt bachelor- og masternivå. Tilstandsrapporten viser at bare cirka 40 prosent av bachelorstudentene og 43 prosent av masterstudentene gjennomfører på normert tid. Én av fire studenter både på begge disse nivåene slutter i høyere utdanning. Mange studenter bytter også fag underveis. Dette koster samfunnet enormt med penger og medfører at vi rekrutterer færre fagfolk enn behovet i for eksempel helsesektoren. Også på doktorgradsnivå er vi godt under målsetningen om gjennomføringsgrad. Her er det i tillegg en bekymring i at det rapporteres om en total nedgang i antallet avlagte doktorgrader de siste årene.
Når det gjelder både årsaker til og beste løsninger for frafallsproblematikken, spriker synspunktene noe. Ifølge kunnskapsministeren er bedre kvalitet i undervisningen et viktig stikkord for å redusere frafallet på studiene. Andre fremhevet blant annet at vi ser en sosioøkonomisk skjevhet ved at barn av foreldre med høyere utdanning i større grad tar høyere utdanning enn barn av foreldre med lavere utdanning. Dette kan føre til at mange velger et studium fordi det forventes av dem, men uten at de i stor nok grad vet hva de går til og har den rette motivasjonen. Norsk Studentorganisasjon (NSO) pekte også på de høye kostnadene ved å studere i Norge som en viktig årsak til frafallet og til at mange bruker lenger tid enn normert på å fullføre. Ifølge organisasjonen er ni av ti studenter avhengig av deltidsjobb eller økonomisk hjelp fra sine foreldre. NSO mente videre at det er behov for mer involvering av studentene i forskning.
Ikke best i klassen på forskning
Rapporten viser at tilstanden for norsk forskning er som den har vært de siste årene: Det brukes relativt høy andel av offentlige midler på området, men resultatene er lite synlige. Norge er også blant de dårligste i klassen når det gjelder å hente inn midler fra EU-finansiert forskning som for eksempel rammeprogrammet Horizon2020. Med de måleindikatorer som rapporten vektlegger, kommer også de norske forskningsmiljøene generelt dårlig ut med tanke på publisering. Antallet publiseringer er lavere enn det bruken av midler skulle tilsi, og det som publiseres, blir i for liten grad sitert i andres forskningspublikasjoner. Dette kan bety at forskningskvaliteten ikke er så god som den burde være, ifølge Røe Isaksen.
Her var det imidlertid mange som kommenterte statsrådens utsagn, og som mente årsakene nok ikke var så entydige. Rektor ved Universitetet i Bergen, Dag Rune Olsen, var en av de som mente bildet var betydelig mer nyansert og at måling av antall publiseringer og siteringer er svært avhengig av hvem man måler, og hvordan. Han fremhevet også viktigheten av å fokusere på det man vet bygger kvalitet, nemlig en god mentorordning og studentinvolvering. Olsen sa dessuten at det skal være et fortrinn å studere ved et studiested med stor grad av forskning, og at sterkt søkelys på forskning ikke skal gå ut over undervisningskvaliteten, heller tvert imot.
Hvordan prioritere forskningen?
Det ble også stilt spørsmål og diskutert hva man skal prioritere av forskning i Norge. Skal vi forske på det som har stor nytte for få, eller på det som har moderat nytte for mange? Skal forskermiljøene selv korrigere for bedre forskning, eller bør det tas politiske grep? Hvordan sikrer vi forskning på problemstillinger befolkningen har størst behov for (og ikke for eksempel hva legemiddelindustrien ser mest profitt i)? Skal vi i større grad vektlegge kumulerte metaanalyser enn det vi gjør nå, eller skal vi oppfordre til den type forskning som heller velger å utfordre etablerte sannheter?
Spørsmålene var mange og svarene likeså, men det virket å være enighet om at man trenger både den aktivt styrte forskningen og å stimulering til den nysgjerrighetsdrevne.
Mange av problemstillingene som ble tatt opp, vil ifølge Røe Isaksen bli nærmere belyst i en stortingsmelding om kvalitet som legges frem i løpet av 2017.
Tilstandsrapporten kan du lese i sin helhet her
Forskningsbarometeret finner du her
Av Håkon Hjemly – fagsjef
